Å kaste loss

Hvordan setter man ord på denne følelsen. Når man sitter i en så fryktinngytende, drømmende - kafkask - situasjon hvor man får oppfylt faktisk sin største drøm. Etter så lang mange år som jeg har pratet om det, spart, inngått kompromiss etter kompromiss. Jobbet og ofret både svette og tårer. Møtt håp og håpløsheten. Og nå- her sitter jeg og ser resultatet foran meg. Jobben er sagt opp, båten er klar, budsjettet er optimistisk. Men den største utfordringen står jeg ovenfor først nå - meg selv.

Jeg har de siste månedene jobbet hardt, kontinuerlig og gått så langt forbi komfortsonen min som overhode mulig. Den er egentlig så og si borte. Det å komme hit har faktisk det å innse nederlaget vært en like viktig del av prosessen som det å mestre ting på egenhånd. Jeg hadde virkelig aldri klart uten folka rundt meg. Alt fra en klapp på skulderen, myldring av alternative løsninger på de mangfoldige problemene, lån av både kunnskap og verktøy, til å komme til hjemmelaga middag, ferdigbretta klesvask og bare det å dele et smile. Dere vet alle hvem dere er, og jeg har satt umåtelig stor pris på det. Flere bilder kommer..

Jeg skal gå nærmere innpå hva som er blitt gjort av arbeid på Maico, da det ikke er så rent lite må jeg dele det litt opp. Men for å nevne noe har det vært gjort den årlige kampen å gjøre under skroget mot algevekst og div fiskesuppe kvalifiserte individer. Service på motor. Reorganisere alt innvendig, gjøre det om fra stillestående året rundt båt til "sjøklar". Det vil si, kaste alt som er knuselig eller har et velte-potensiale ved krenging over 30 grader. Tettet lekkasjer som slipper vann inn som skal være ute, og holder vann ute der det trenger inn. Mating av utsultet treverk, installasjoner av nye instrumenter og mye mye mer. Stay tuned.

Vi seiles!