Brønnøysund - Kystbyen midt i Norge

Brønnøysund ble en liten motivasjonskick for meg når det gjelder denne turen. Norge er ikke så stort i forhold til resten av verden, men du verden for en tur det har vært for meg så langt. Det å ankomme en havn hvor det står ”Brønnøysund – kystbyen midt i Norge” var som å få intravenøst med mestringsfølelse.

Gjorde ukas sist innkjøp av mat der, for jeg planla å nå Ålesund innen uka var omme - 257 nm på 7 dager -> minimum 37nm pr/dag. Høres ikke så mye ut, men jeg blir rimelig stolt og fornøyd hvis jeg klarer det. Mtp på alt det forutsette føler jeg turen har blitt en del lengre i form av opplevelser enn hva jeg antok før jeg starta.

Det har vært noen nydelige dager siden vi forlot Brønnøysund. Fikk gjennomført over minimumumkravet og vel så det, så nå er det rom for hva nå enn Neptun eller Poseidon eller hvem svarte det er som saboterer for oss lystbåtseilere. Det gufsa seg litt til på kvelden med litt regn og vind, men etter en så flott start på dagen som vi fikk tok jeg den på strak arm uten å klage.

Fra Brønnøysund drog vi til Risøy, hvor jeg fikk bunkret og kjøpt inn mer Olje og kjølevæske. Brukte på en måte opp nesten alt ved forrige ”hendelse”. Har lagt inn for vane nå å sjekke alt dette før avgang. Noe jeg i utgangspunktet alltid skulle gjort – jada. Videre fra Risøy fortsatte sola som slapp på ettermiddagen i går, og peiset på med alle d-vitaminene den hadde igjen etter denne alt for korte sommeren.

Noen tror kanskje at jeg blir så brun av å sitte ute i denne sola. Åjada, jeg blir brun. På ca 10 fingre, en panne og en stk nese. Selv om sola står på, er det likevel kaldt så jeg må kle på meg godt. Samtidig så har forkjølelsen slått rot, og tatt over nesa mi. Tror til og med Keiko også er blitt syk, da han er uvanlig klengete for tiden. Sover mye og tungt, og har noen pipelekenys på morran. I dag tok vi en skikkelig hundedag med pelsstell, negleklipp og et berg av godbiter og oppmerksomhet. Plutselig var han ikke så syk lengre. Fra Risøy kasta jeg anker på en øy som het Almenningsværet, i Ronan kommune. Da jeg prøver å tyne dagene så mye som mulig mtp sol og vær, var dette siste mulige stoppested før det ble mørkt, ble derfor litt skuffa da jeg kom inn inni mellom holmene å så at det ikke var nok plass rundt å drifte på anker. Hvis vinden snudde, risikerte jeg å få hekken oppi fjellveggene på floa ila natta. Hadde aldri prøvd det før, men tenkte at eneste muligheten var å legge til med nesa fortøyd mot land. Var det dybde nok? Hadde jeg nok tau? Sitter ankeret ordentlig? Hvordan skal jeg komme meg på land uten å miste båten? Jeg har til per dags dato aldri vært så gjennomsvett av både fysisk arbeid og mental forberedelse som under denne sirkeltreningen her. Å ankre opp med en 4,2tonns båt alene - IKKE LETT. Skal ikke gå innpå detalj, men etter omtrent en time hadde jeg fått til et noelunne edderkopp nett som holdt båten ro i fra alle mulige himmelretninger. Men det ble en søvnløs natt..

Den natta skulle så og si alt bevegelig, tøyelig eller løst danse usynkront i takt med vind og bølger . Tau som slo mot masta, roret hadde av en eller anna grunn begynt å knirke, komfyren som var i gyroskop-modus skrek etter smøring, døra hoppa utav låsen og det værste av alt - fortøyningstauet. Det gnagde seg inn igjennom sjelen min og ut på andre siden.

04.30 var vi halvveis påvei ned til floa, så jeg gikk ut å stramme opp ankertauet litt da båten så smått nærmet seg parallellt langs land og floa var ikke før kl 08.12. Var ganske våken så jeg gikk rundt for å ta liv av alle uønska lyder. Jeg har et utrolig stort og dypt sovehjerte, men dette tok rett og slett kaka. Vurderte ett sekund om roret virkelig var nødvendig, men fikk festet det til det sto STØPT. Tau ble stramma inn, satte ovnen i lås... Men tauet. Jeg var rådløs. Jeg løsnet, strammet, skiftet stilling..Ingenting. Gikk å la meg igjen å prøvde å ignorer det. Til og med Keiko slo krøll på halen av lyden, flyttet på seg i forskjellige hjørner i senga for å unngå lyden. Frem til kl 07.00 på morran hadde jeg mentalt gått gjennom alle fremtidige prosjekt for Maico, og begynte å gå tom for oppussingsideer. Det var ikke aktuelt å stå opp å begynne å seile nå, og tauet sørget for at jeg ikke skulle få fordrive bort teposene under øynene mine. Var midt oppi et oljeskifte på motoren i hode mitt, da det slo meg å smøre tauet med noe olje-aktig. Så jeg tok ca 5dl Zalo og dynket tauet helt gjennom, og natta, nei unnskyld - morgningen ble endelig stille. 1-0 til meg. Fikk meg to timers søvn etterpå, før det var påtide å stå opp igjen og fortsette turen sørover.

Vi seiles!