Stad og staere

Stad er et interessant fenomen. Jeg har særdeles lite erfaring med tungsjø og rotsjø, men at de skal fusjonere overrasket meg enda mer. Har på denne turen lært at Maico er mye med sjødyktig enn det jeg noen gang kommer til å bli, og det var fantastisk å se på han skjære gjennom de kneblende bølgene. Han var som en hjå i høygress. Det var noen forsøk på å komme seg på do underveis, uten å nevne navn, så vil jeg ikke påstå at aksjonen var vellykket mer enn gjennomført. Men utsikten var upåklagelig. Poeten i meg blomstret. Naturen rundt Stad er noe av det mektigste og råeste jeg har sett så langt. Sorte mørke fjell som stuper ned i i den nådeløse havbrusen og ned i svartehavet. Ensomme fyrlykter som klamrer seg fast i grunnmuren mens vinden river tak i dem. Jeg legger meg langflat.

Storfornøyd med å få Stad overstått ankret vi opp på Selje, ved siden av Selja. Øya Selje har en lang historie helt tilbake til Olav Tryggvason's tid da han selv reiste ut dit. Resten av Olav'ene i landet senere syntes han var så kul, og fulgte derfor etter. Dette var vel datidens måte å "sjekke inn" på Stonebook. Historie var aldri mitt sterkeste fag, så jeg kan ta feil.

På øya var det også ett kloster - Selje Kloster. Opphavet til klosteret var fra Sunniva-legenden. Det er flere versjoner av denne legenden, men den mest omtalte var "Acta Sanctorum in Selio". Sunniva var en rik blomst med kongelige røtter fra Irland, og hun hadde mange beundrere. En dag ble hun truet til ekteskap av en brutal hedensk beiler. Ikke mye begeistret til frieriet flyktet hun og ett større følge fra Irland over havet og traff til slutt Selja. Den hedenske Håkon jarl anklaget dem for å være hærmenn, og drog derfor ut til øya for å fjerne dem fra jordas overflate. Sunniva og følget ba til høyere makter om at fjellet skulle falle over seljefolket, i stede for å falle for hedningenes sverd.Det skjedde så, og befolkningen på selje fantes ikke lengre. Men legenden om Sunniva stoppet ikke der. En dag seilte noen handelsmenn forbi øya, og så en stråle av lys fra stranda som strakte seg opp mot himmelen. De kom nærmere, og fant under søylen et menneske som "det utstrålte lys og utsendte en herlig duft". Historien nådde Olav Tryggvason's øre, og drog selv ut til øya og fant levningene etter Seljefolket. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd, og kongen tok så å bygget dette klosteret på øya til minne for henne.

Utrolig spennende historie, og vi tok selvfølgelig beina fatt for å utforske dette.

Dagen etterpå skulle Julie dra hjem, etter en uke ombord. Hun ble hentet på Selja av onkelen til Stine, og tok så hurtigbåten inn til Ålesund. Men natt til mandag skulle ikke være lett. Julie gikk å la seg litt før meg mens jeg pratet med Naxo på telefonen, er så sjelden han har dekningen så da utnytter jeg alle muligheter jeg får. Klokka var nærmere 2 på natta da vi endelig la på. Men jeg var ikke trøtt, og denne natta blåste det godt opp til tross for at vi lå godt skjermet. Jeg hadde ikke tatt i bruk anker alarmen denne gangen, og klarte ikke å slå meg til ro. Jeg syntes jeg hørte lyder jeg ellers ikke hadde hørt, og tenkte jeg måtte sjekke det ut. Såklart så jeg ingenting da jeg kikket ut. For det første fordi det var bekmørkt, men om det så var lyst hadde jeg ikke klart å åpne øynene mot den vertikale dråpene som hadde ett personlig hat mot ansiktet mitt. Jeg tok en haug med runder på plotteren, gps-en på telefonen og datamaskinen før jeg tilslutt konkluderte med at - vi hadde definitivt flyttet oss fra opprinnelig ankringssted.

Jeg tok på meg en symbolsk jakke, shorts, helseskoa, hodelykte og hoppet nedi jolla bak Maico for å se om det var mulighet for å se havbunnen.

Om det var mulig å se bunnen?

Jeg så rett inn i hvitøyet på en taskekrabbe fanget i teinet under meg, og begge tenkte det samme om den andre. "Dude, du er f**ked"

Jeg forlot taskekrabben, her var det en hver mann og krabbe for seg selv. Jeg har til dags dato aldri heist opp ankeret for hånd så fort som jeg gjorde den kvelden. Kjettingen gikk varm i hendene mine, så fort at ankeret gikk inn for landing rett på dekk over hode der Julie lå å sov i sin dypeste REM-søvn, uviten om circuset utenfor. For spole litt frem i historien så røpet Julie dagen etterpå at hun ikke hadde hørt noenting. Dette er forresten samme jenta som natta før klaget på tauet som dunket på masta, som kanskje hørtes ut som en løvblad fjert i forhold spetakkelet jeg laget den kvelden. Klokken nærmet seg 3 på natta, og det var bare å finne en havn å fortøye seg på, Selja var heldigvis ikke lagt unna og etter litt var jeg fortøyd, gjennomvåt og trygg. Velfortjent gikk jeg i seng og måtte bruke jekk for å fjerne sjøstjerna som hadde tatt over hele senga med store Z-er ut av munnen. Tenk å ha det sovehjertet.

Dagen etterpå sto Julie opp før meg, og jeg våknet like etter til "Hæ? Ka f**n?" på ekte nordnorsk vis. Det er nesten som å våkne til lukta av kaffe. Jenta hadde sovet godt hun, uthvilt og litt småbanka i kroppen etter dagenes severdigheter (les: toalettbesøk over Stad) forlot Julie skuta og hjem til Tromsø.

Jeg utnyttet denne dagen ved å vaske ned Maico, klargjør for neste dags etappe. Samtidig ble det en liten bøttevask på dekk på meg også. De neste dagene, opp til per nå, har vært utfordrende. Jeg klarte på toppen av det hele å navigere noe feil i starten ut fra Selje og tok en runde til med Stad-sjø. Hvorfor ikke. Det ble en liten omvei i starten, da det egentlig var for sent å snu da jeg oppdaga feilen. Jeg var så fokusert på Keiko, som i det siste har fått litt skrekken for store bevegelser i båten. Jeg kan ikke klandre han, det har vært tøft for en 7kg hårball. Men vi klorte oss kjapt inni mellom fjordene igjen, gjenforent med vår gamle ørn fall- og motvind. Å smyge seg så tett gjennom fjordene omringet av fossefall og tåke var virkelig et magisk syn.

Min mor kom på den gode ideen om å sette opp ett bur til Keiko, som kan gi litt mer trygghetsfølelse når det er litt mye bevegelse. Det ble en kjempe suksess! Ganske snart kom vi oss til Florø, og overnatta der. Dagen etterpå blåste det godt, men jeg hadde ett mål for øyet og ingenting skulle stoppe meg, og det var Bergen. Moder natur flirte vel godt da tenker jeg. 3 nautiske mil utenfor Florø, med stiv kuling fra vest kom regnet. Jeg hadde ikke før kastet Keiko inn i båten og lukket igjen luka, før jeg titter opp igjen foran meg og fikk assosiasjoner til en scene i fra Ringenes Herre. En hvit vegg kom mot meg, regn ble til hagl og 30 knop ble til 55knop. Min overdimensjonerte VP 29hk ble stiv av skrekk, og i 1 minutt sto båten helt stille. Her er omtrent rekkefølgen hvordan jeg opplevde det. Orkaene er squall-en, Aragorn er Maico, jeg er hobittene - Merry og/eller Pippin.

For å si det sånn, det ble bedre utover dagen men kastene kom på en pærlesnor. Jeg bestemte meg for å flykte så langt inn i fjordene som overhode mulig for å få vinden bak meg og senere skjerme meg for vinden bak fjellene. Med kun halve stormseilet ute, cruiset Maico med 9,6 knop. Det ble en kort etappe denne dagen, da jeg på ett tidspunkt måtte snu og gå opp i mot vinden igjen. Det var nok spenning for i dag, og ferden stoppet på Stavang.

Dagen etterpå var bedre i form av at vinden hadde skiftet retning så jeg slapp å få alt inn i siden, men nå kom vinden fra sør i stede. Båten ruller mindre, men det går betraktelig mye tregere. Så da var det bare å stampe avgårde. Det var som om noen hadde satt Maico oppå en brennemerket rodeo okse på steroider. Med tungsjø fra vest, stiv kuling og brytende bølger fra sør tok jeg bare 17nm i går og la opp på Askvoll.

Det skal være bedre forhold i dag, det er meldt litt rusk over Vilnesfjorden, men det skal være et smutthull rundt kl 12.00, så jeg står parat frem til da og håper på å krysse over til Hordaland i dag! Kjenner jeg er klar for en lengre pause. Vi seiles!