Dragetemmerene

Fra Rødøya, drog vi til Nesna. Ble et godt strekk hvor vi ankom nokså sent, men godt. Dieseltanken viste nesten halv tank, så dagen etter før avgang. Har en liten uoffisiell regel om å aldri gå under halv tank. Nå er jeg såpass heldig at jeg har hele 80 liter, så 40 liter i bakhold kan holde båten gående i 30 timer til i god marsjfart. Men norskekysten stopper aldri å overraske meg og jeg er alltid forberedt på det værste. Turen over til Nesna var rolig og behagelig med vinden i sia, og med kontirnuerlige 10-15 knop. Det var helt nydelig innimellom holmer og skjær, og seilingen var helt optimal. I forhold til min (lave) standard.

Ble ikke så mye bildetakning. Nico sto på roret og jeg satt på en litt fjern planet frempå dekk. Nesna var en koselig liten bygd, men vi satte mål for Tjøtta dagen etterpå på 30nm. Skal møte en familie av en venninne av meg i Tromsø, som har vært veldig behjelpelig med tips og gode råd for meg ned langs kysten siden Bodø. Det har vært ett par steder hvor gjestebrygga har vært litt kryptisk nærmere misvisende i enkelte havner på kartet. Da var ikke gode råd vanskelig å finne fra familien på Tjøtta! Da vi satte kursen fra Nesna til Tjøtta, visste vi på forhånd at været ville bli utfordrende og over gjennomsnittet av hva vi har hatt til nå. Så vi heiste opp seilene med to rev i og igjen den permanent monterte stormfokka. Vi hadde vinden bak i fra i starten, og fikk god medfart på 5 knop. Etter hvert begynte fjellformasjonene å endre seg, de ble betraktelig høyere og brattere. Med ett møtte vi en vegg med kontinuerlige 30 knop + - 3. Selv med stormseilet og to rev, gjorde vi nesten 10 knop. Men som jeg nå er begynt å bli nokså vandt til, endret vindretningen seg fra 90 grader rett i siden til 30 grader. Etter en stund, sa hode mitt stopp og vi tok inn stormseilet. Fremdeles, 8-9 knop. Det var helt utrolig å se den farta vi gjorde, og hele båten ble endevendt. Litt lengre fremme så vi at vinden kom til å øke, så vi tok ned storseilet også. Knyttet ett tau rundt det, jeg sendte Nico inn for å sjekke nærmeste havn, fordi jeg var kjøttdeig i kroppen. fremdeles med ingen seil, så lå vi på skrått i vannet som om vi hadde hatt seil.

Ja, jeg skammer meg, glemte vesten ett svakt øyeblikk. Men den kom fort på etter hva som kommer etterpå.

Jeg har en ett par regeler tho, en av dem er - Når noe uforutsett skjer, så spør jeg meg selv "har jeg kapasitet og i stand til å håndtere dette her på nytt ila denne etappen?". Hvis svaret er ja, så fortsetter jeg. Hvis svaret er nei, avbryt å finn nærmeste havn. I dette tilfelle var svaret nei. O'boi...

Akkurat da Nico gikk inn i båten, så snur jeg meg å ser etter Jolla. Det er bare en vane jeg har lagt meg til når jeg sleper den. I samme øyeblikk ser jeg vinden tar tak i den, og kaster den rundt som en pannekake og ploger seg nedi i vannet i 6 knop. Det som irriterte meg mest var at før avgang på Nesna, drøftet jeg høyt med meg selv, og til Nico om vi skulle ta den frempå dekk. Men latskapen tok over - "siden det har gått bra til nå". Idiot. Den avgjørelsen kostet meg årene, balja, fotpumpa, ausa og nesten jolla.

Vi måtte bruke vinsjen for å dra den inn, når vi sto i ro ble Maico kasta rundt av vinden så det beste var å ha litt fart, slik at vi holdt kursen. Var relativt rolig sjø, men den kom en liten sprut over dekk i ny og ne.

Da jolla var kommet opp på hekken til Maico, hadde vi flere mislykka forsøk på å snu den. Men det var helt umulig da vakuumbobla inni drog båten ned. La opp en nytt tau, som trukket gjennom halegatten midskips og bak til visjen igjen. Da fikk begge ordentlig tak i siden på den, og snudd den rundt på plass. Tok avgjørelsen på å få den opp på dekk, da det var sannsynlig for at den ila turen kom til å bli snudd rundt igjen. Jeg ville ikke risikere å mista jolla også.

På ett tidspunkt ble også den ene fenderen på hekken hvor jeg har dem hengene, revet av tauet. Hadebra, Fender.

Laget til et nytt tau og fikk strukket det frem til kryssholtet frempå baugen, tok et ekstra fall fra masta som gikk opp til frontstaget, festet det i båten og fikk halt den opp med vinsjen. Det jeg ikke tenkte på, men fikk raskt levert på et kaskende sølvfat var at den sjøgående jolla ble forvandlet til en drage. En hissig, ildsprutende gretten drage som hatet Maico og alt ombord. Jolla gav Maico skikkelig juling, men tok også anledningen å fly så mange grader ut fra masta som sikkerhetslina jeg satte på forhånd frempå dekk tillot. Jeg sto frempå dekk, og prøvde inni mellom kastene å dra jolla inntil båten og over ripa. Men jeg hadde ikke sjanse. Ba Nico om å gå opp i mot vinden, og når jeg sa "NÅ" skulle han bare droppe tauet. Båten snudde, og vi ventet, ventet, og DER slapp vinden litt taket. Jeg gav signalet, kastet meg bakover og jolla kom inn for landing oppå Elise-stripa og var storfornøyd med fangsten. Jeg lå under, og var forsåvidt lettet også, til tross for mine 38kg ekstra ballast oppå magen. Nico sto på roret og hadde stålkontroll der, så jeg tok meg friheten å sikre alt på dekk. Fikk snudd jolla opp ned, men likevel prøvde den å ta av. Jeg lå paddeflat oppå, kjente hvordan dragen kjempet i mot for å komme seg fri. Låste med armer og bein og fikk den i kne med kvælertak og X-antall tau. Fikk sikret dykkerflaska og sykkelen ytterligere og gav en krystalklar kommando til Nico. Land - Nå.

Vi drog til Sandnessjøen. På kvelden tok jeg min første dusj på ca en uke, vi bestilte kinamat i en umiskjennelige kinamatkvote og en stk sjokoladeplate så aldri dagens lys igjen. Jeg kan dessverre ikke si at den ble delt på med Nico...

I dag kom krigsskadene til overflata, Nico fikk ett sett med banka hender og forkjølelsen hans har nådd nye høydare.. Jeg er delvis skylden i det, da jeg her forleden bestemte meg for å fordrive alle vonde kalde demoner ut i båten med 30 grader. Først så satt jeg i skuddsona på ovnen for å tine opp kroppen. Men på ett tidspunkt forlot rommet i en time for å ta en telefon, og da jeg kom tilbake lå det en stk godt marinert kokt belgisk hummer på sofaen som ikke turte å justere på varmen. Men motet hans er fremdeles på topp! Jeg har samtlige stjernetegn dekorert på kroppen i form av blåmerker, den opparbeida melkesyra som ble overdøvet av adrenalindet i går har lagt sine dype spor i bicepsen. Men mest markant av alt, og en haltende stolthet og dypere respekt for vinden noengang før.

Vi skal forsette videre mot Tjøtta i dag, bare 18 NM som skal sponset av Volva Penta-motor hele veien. Seilene skal få ligge i dag, til jeg har fått restituert og fordøyd hvilke krefter jeg faktisk har med å gjøre. Har tilbakelagt 307NM siden Tromsø, og når jeg ser tilbake på disse 19 dagene, så er jeg veldig spent på hva mer jeg har i vente.