Seriøst seiling

Siden Nico kom ombord, så har det blitt litt mer seriøst seiling. Motoren har så og si gått i dvale siden han kom, til både min noe begeistring og største skrekk. Har nevnt det en gang tidlig, at jeg kan ikke seile og i tillegg har litt problemer med å akseptere den nye gravitasjonsregelene som oppstår når ting står litt på skeiva.

Da vi drog fra Bodø, var det opp med seilene. Selvfølgelig med rev. Det handler ikke nødvendigvis om at jeg er en kjempe pyse, noe som forsåvidt er primærgrunnen, men fordi vinden her i Norge er så skiftende både i styrke og retning. Fallvind er min største fiende, da vil jeg være forberedt når, JA NÅR, den treffer. Men det er fantastisk å se hvordan båten tøffer seg gjennom bølgene. Selv med stormfokk og to rev, penetrerte båten gjennom bølgene med 5 solide knop. Akkurat det samme som ved marsjfart på motor.

Vi drog til Sørfugløy som så og si alle anbefalte meg i forkant om å dra innom. Virkelig et godt råd, for det var helt fantastisk nydelig der. Dagen vi ankom var det værstille og bare lettere overskyet. Mens dagen etterpå, ble vi spist opp av 20 mål med tåke, innbakt kom også tettpakket regn som gav tenkte det var påtide at alt alle landdyr skulle bli marine eller lære seg å fly. Evolusjonen hadde en travel dag.

Hvert øyeblikk ventet jeg på at flyveøgler eller en t-rex skulle hoppe ut i fra tåka, Skikkelig Jurassic park følelse.

Skal ærlig innrømme at det er fint med selskap, også det å være alene. Men det utelukker ikke savnet av min bedre halvdel. Naxo drog fra Seychelles til Maldivene, brukte 8 dager og er det lengste vi har vært uten kontakt. Så det var virkelig godt å høre at havkrysset hadde gått bra, med mindre komplikasjoner såklart. Hører med en hver seiltur. Nå klargjør de seg for neste etappe som skal ta hele 14 dager. Hele turen skal ta rundt 6-7 uker, Følg han gjerne på instagram - itomey.

Selv om det høljet ned, var ikke dette dagen Maico ble en ubåt ute på havet, men en festning. Vi ble liggende til dagen etterpå, da det dette var bare restene etter en sørlig storm. Uka som kom skulle bli bra. Så vi fartet avgårde videre fra Sørfugløy til Rødøya. Påveien møtte vi på akkurat samme vindforhold som to dager tidligere. Det gikk fra 7knop til 30 ila korte intervallet. Så revet er bare fast installert, ved beordring fra øverste herre. Meg. Overraskende nok, fikk jeg erfare i praksis av faktisk så er den stormfokka både mer mektig og mer drivkraft enn 35 kvadratmeter på storseilet. Ved bare stormfokka nådde vi 6 knop, og bra helling. Tror Maico storkosa seg etter nesten to år som sengeliggende havnebåt og motorturer til bonkringen en gang i måneden. Endelig ble han brukt til det han var ment å brukes til. Å skremme liv av meg.

Noen er litt mer happy for hellingen enn det andre er. Den andre holder mer eller mindre på å pisse seg ut. (Les: Meg og Keiko)

Nå ligger vi på Rødøya ved en hyggelig plass som heter Klokkegården. Nok en nydelig liten pærle langs den vakre kysten vår. Lar bildene tale for seg.

Kjente det godt i kroppen å seile store deler av dagen, er noe helt andre fysiske påkjenninger enn ved motor. Liker best å sitte ved roret når man går for seil, da den lille djevelen har vist seg å være noe upålitelig tidligere. Dessuten, har jeg generelt lite tillit til instrumenter. Har to plottere som jeg kryssjekker hele tiden, samt google maps, marine traffic og selvfølgelig mine egne øyne. Men med mine to nærsynte sett, er det ikke så særlig pålitelig de heller dessverre. Men så langt, så bra.