Hva kaster man når man treng det, og henter når man ikke treng det?

Ett anker, såklart. Det begrepet har alltid forundret meg litt. Ankre opp når man kaster ned ett anker? Javel ok da. Nå ligger jeg på øya Kjøtta, utenfor Harstad. Gårsdagen ble mye lengre enn påtenkt, så det var med et realt magaplask jeg fløy inn i køya. Dagen startet forsåvidt ganske likt, bare i revers. Jeg hadde glemt å skru av den håndholdte VHF-en, så litt unna hodeputa fikk jeg ett opprop fra ett par båten litt tidligere enn det jeg var innstilt på å våkne opp til. Men overlevde nå det også. På formiddagen fikk jeg besøk av min eldste barndomsvenninne fra Jørpeland, som tilfeldigvis var på bilferie med sin bedre halvdel. Jeg elsker disse tilfeldighetene! Det var et upåklagelig godt selskap, til og med sjokolade tok det med seg!

Marianne og Eirik satte på fra Finnsnes til Espenes før jeg tuta videre. En gledens nyhet var at autosvinet ble til autopilot igjen! Det var rett og slett jeg som var opphavet i dens udugelige tilstand. Fikk så mange gode tips da jeg søkte råd i går, og en av dem jeg tenkte "Selvfølgelig har jeg gjort det" til, var ikke en selvfølge likevel. På autopiloten er det jo et elektronisk kompass som holder gradene på plass. Og, som med et hvilket som helst kompass så blir det forstyrret av metall i nærheten. Kompasset mitt er plassert inni en klesgarderobe som jeg opptil flere ganger sjekket ikke var noe forstyrrelser i nærheten. Så kom jeg på at sofaen med lagring i ligger RETT bak kompasset. Åjadda, nedi der hadde jeg rett før avreise lagt 2-3kg pose med fastnøkler, som da var roten til all ondskap og sendt kompasset mitt på en heidundrendes karusell i 3 dager. Uansett, nå fungerer alt som det skal og fikk endelig prøvd meg på å seile med seilene oppe.

Mitt forhold til seil er heller sparsommelig. Jeg rever, har stormseil som forseil, og har nøkkelen parat til å starte opp motoren om vinden skulle komme med et bakholdsangrep. Men i går var det en god dag, og seilene ble halt opp.

Ja, jeg har brukt ett rev der. Kom oppi en 4 knop og det var ganske artig og behagelig med vinden bakifra. Laget meg middag og Keiko sleiket de må d-vitamin strålene som fikk klemt seg gjennom skyene. Etter ett par timer døde vinden helt, og nøkkelen var klar. Seilte avgårde mot en liten utstikker på Stoglandseide, men da jeg ankom ankringsstedet blåste vinden opp i 10-12 knop mot land. Da jeg ikke kjenner ankeret mitt så godt enda, tok jeg ikke kjangsen på det og fortsatte sørover til Kjøtta, som er ca 15 nm fra Harstad. Var min gode fru Haugen som var kjapp på telefonen med en plan B. Kjøtta er virkelig en liten perle, for meg. Det er en liten åpning inn imellom holmene hvor det åpner seg opp en liten lagune.

Brukte appen Pro som ankeralarm i natt. Klokken 06.00 raste himmelen i hode på meg og jeg trodde min siste time var kommen. Men neida, var bare en rav ruskende gav alarmlyd som gav beskjed om at jeg var 15 meter utav posisjon. Det var lavvann og hadde litt mer tau å gå på enn ellers da jeg satte ankeret i kveld/natta før nærmere høyvann. Men tror jeg skal holde meg til 15 meters radiusen, heller få ett lite hjerteinfarkt fordi alarmen river ut øretrommene dine enn å gå på land med båten. Så her har vi ligget fortøyd i så og si hele dag.

Tok å løftet jolla på sjøen og hadde en liten spasertur rundt i fjæra. Jolla var en bursdagsgave fra min familie, den veier bare 38kg men når man har en seilbåt må man bare bruke det verktøyet man har for å gjøre hverdagen lettere!

Så langt vil jeg påstå at turen har vært en suksess, til tross for ett par nedturer. Men det hører til vel så mye som oppturer. Nå blir neste stop Kilbotn, hvor jeg har vært så heldig å fått tilbudt en bøyle! Men først, få opp det forbanna ankeret.

Vi seiles!