Noen mandager kommer litt mer brått på enn andre
- Elise Karoline Haugen
- 14. aug. 2018
- 3 min lesing
Mandag morgen hadde været roet seg ned, og var igjen seilbart for nybegynnere. Da jeg skulle til å kaste siste fortøyningen ombord kom det ett opprop på VHF-en om en seilbåt litt sør for Lødingen var gått tom for drifstoff, og lå nå å dreiv. Jeg kom over radioskrekken min, svarte at jeg var allerede på vei og la fra kai. Jeg er ingen helt. Jeg er kanskje den helten som smubler i kappen min, gjør ting litt verre enn det det allerede er å så på et mirakuløst vis, klarer å dra i land en god gjerning. Jeg fant den lille seilbåten etter mye om og men, hadde klartgjort et slepetau med hanefot i starten, kom opp på siden deres og satte i gang å slepe.

Rett før vi kom inn til havna, bestemte vi oss for å legge båtene ved siden av hverandre slik at det var lettere å manøvrere. Dette er første gang jeg har slept, og trolig første gang de har blitt slepet. Men vi prøvde etter beste evne. Jeg var alene ombord, og hadde nok med å styre båten, da de var to ombord ba jeg dem ta seg av å legge opp fortøyningen mellom båtene (også fordi jeg var tom for tau, da alt var blitt brukt til å spleises sammen til sleping. Da alt var fortøyd, tok jeg giret forover, og så... Ble det stilt. Motoren ble kvelt. Jeg hadde flere forsøk, og ble kanskje litt ivrig på å vri nøkkelen så nøkkelhullet(?) løsnet også. Så jeg måtte holde på baksiden av den runde delen hvor nøkkelen går inn for å få vridd om. Godt observert av en av de ombord på den andre båten, så han at det ene tauet var gått inn i propellen min. Var derfor jeg fikk start i nøytral, men med en gang jeg tok den forover eller i revers døde motoren. Ok. Kan noen komme å redde redningsbåten da? Nei, har ikke tid å vente fordi vi driver inn mot land som selvfølgelig ikke var en brygge men - en holme. OK DA, NOK NÅ. Jeg tok keisersnitt på dykkebaggen min gav dykkerkniven til han i andre båten, han fikk kutta av tauet men det var ikke nok. Jeg tok på dykkedrakta, svømmeføtter, maske og hoppet uti. Mens Maico dunket i hode på meg "idiot - idiot - idiot" klarte jeg å få tuklet tauet ut av propellen, kom meg ombord igjen og giret fungerte igjen. Fikk oss unna holmene, og fikk oss tilslutt trygt fortøyd inn mot land. På dekk på Maico så det ut som en slagmark.


Fine trossa mi. Du var en god trosse, tross alt. Forresten, flott sko-outfit? Jeg tenker på neste hjemmeside jeg lager, så blir det om mote.Totally my thing.
De hadde gått tom for drivstoff, hadde også med seg ekstra men det var kommet så mye luft i systemet når de gikk tom så de nyttet ikke. Viste dem kjapt hvordan man skulle pumpe ut lufta fra motoren manuelt, og så drog jeg videre. Var 4 timer bak ruta, så her var det bare å kaste seg rundt. Fylte opp full tank med drivstoff + en ekstra kanne og så var jeg klar til å dra til Skutvik.
Turen utover gikk knirkefritt, og tror adrenalinet boblet i meg store deler av turen. Var gode lange strekninger, så jeg sang, danset, spiste og fikk faktisk lest ett kapittel i boka mi - "Båten som ikke ville synke". Skal skrive mer om den senere, da den egentlig forklarer veldig den mentale tilstanden en hver sjømann befinner seg i når det kommer til båten hans.
Var utrolig kult å ha lofoten på sin styrbord side og Nordland på sin andre side. Imponerende fjellformasjoner, lavt skydekke, sjøen og vinden fra sør. Kjørte kun opp stormfokka, og fikk en ekstra knop med den.



Keiko nyser alltid når han titter opp, her tittet han opp på kamera og så kom det.

Etter ca 6 timer, 32nm kom vi til skutvik. Jeg sa det til mor, og no offence til dere skutevikere. Men virkelig - Skutvik, staden der ingen skulle tru, at nokon kunne bu. Liten gjemt perle inni mellom fjellradene langs kysten.



Gikk en lang tur i går, til Keikos fire beins begeistring. Da vi kom hjem igjen, var det min tur. Jeg gikk i ett med sofaen, og horisontalt, parallell forskyvet jeg all mat jeg innhallerte den kvelden. Tacolefse, knekkebrød dyppet i Nugatti. Ett stykk høygravid Elise falt i søvn før klokka 00.00 den dagen, dagen, eller natta, verden aldri skulle trodd de ville få se å oppleve. Ca sånn føltes det. Bilde tatt fra en tidligere kræsjlanding.

Comments