Er i oppoverbakker man går fremover

Fra kristiansund drog jeg til Bud. Det betyr at jeg krysset Hustadvika. Det var en strekning som jeg var tidligere blitt advart mot pga det er så utsatt for storsjø fra atlanterhavet og samtidig de uregjerlige strømmene. I tillegg er det mye skjær og nokså langgrunt nærme land. Jeg har med vilje tidligere gått nokså langt ute på slike steder, hadde en idé om at hvis det var langgrunt og stor sjø så bryt bølgene jo nærmere land du kom. I tillegg har jeg vært mest opphengt i vinden, da bølger til nå aldri har vært en faktor jeg har hatt behov for å ta hensyn til. Som så mange ganger tidligere på denne turen, tok jeg grundig feil igjen. Ved Hustadvika er reglene som så - jo lengre ut du går, jo mer personlig hat får havet mot deg. Jo mer du kuer deg, aksepterer nederlag og rømmer mot land, jo mer nåde viser kong Neptun deg. Det er bare 10nm forbi der, i starten begynte det bare med lange behagelige dønninger fra havet som Maico fikk medfart i på vei nedover. Men jo lengre ut jeg kom, jo større ble de. Da jeg gikk inn på nettet og sjekket bølgevarselet senere viste det gjennomsnittlig 3 meter bølger.

Jeg vil påstå jeg er en fersking når det kommer til seiling på havet. Kystseiling innaskjærs og familieturene våre over Skagen har gitt meg en forsmak, men er bare saltkorn i forhold til hva jeg har opplevd så langt på turen. Vil også påstå det er noe annet når man står der alene om ansvaret, man koser seg men slapper aldri helt av.

Jeg gikk litt for langt utover, og det så ikke ut til å bli bedre. Da jeg hadde gjort unna 3nm så jeg at det gikk større frakteskip lengre inne og fikk raskt bekreftet på telefon fra min far at det var selvsagt bedre og ikke minst mulig å gå lengre inne. Jeg tok over autopiloten, snudde nedi den ene bølgedalen og surfet tilbake igjen til start. Da var det allerede noe sent, men det var bare å starte på nytt. Det var betraktelig mye bedre å gå langs med land til tross for at jeg måtte ta hensyn til holmer og skjær. Kom ikke frem til Bud før rundt 23.00, så igjen var det å navigere litt i mørket. Det føles litt som å spille på en liten gameboy men IRF. (in real life). Var noe betenkt denne kvelden, skal ærlig innrømme at adrenalinet pumpet utpå der. Spørsmål om jeg noen gang kommer til å føle meg komfortabel under slike forhold ble bare en mørk tanke hengende over til neste dag...

Grunnen til at jeg har gikk litt mer på høygir denne uka, var fordi jeg måtte rekke Ålesund før Mandag 3. september. For da fikk jeg besøk av en av mine nærmeste og herligste venn og kollega fra Tromsø - Julie! Videre var planen å dra videre til Fiskå for å overraske vår O'store Seltrener som nylig har hatt en omfattende operasjon i ryggen.

Jeg og Julie varmet opp i Ålesund med rødvin, gitar og sang første kvelden. Har fremdeles til pr dags dato (07.09.18) vannblemmer på fingrene etter all gitarspillingen. Julie sjenket vin til sofaen og høres ut som en rusten Cheer i dag.

Dagen etterpå drog vi til Atlanterhavsparken, hvor vi ble mottatt som konger. Sjefen vår på Polaria i Tromsø, hvor jeg jobbet tidligere og Julie fremdelees jobber, hadde tatt kontakt med dem på forhånd og fikk guidet tur. Må bare starte med å si at - Atlanterhavsparken er den mest fantastiske akvariet jeg noen gang har vært på. Atlanterhavsparken ble skiftet i 1998, og har en stort mangfold av dyreliv i havet langs norskekysten og atlanterhavet, samt pingviner. Anlegget er naturlig formet, og utformet rundt naturen i stede for å bygge noe naturlig inni. De har klart å få i gang et eget økosystem som gir dyrene, spesielt selene, en så lik tilnærming av naturlig habitat som mulig til tross for fangenskap.

Visjonen til akvariet er - "Å drive offentlig akvarium med naturlig tilhørende fasiliteter i Ålesund, for å formidle kunnskap om - og skape interresse, for livet i havet. Og å illustrere sammenhengen mellom ressurser i havet og marint basert verdiskaping, og sammen med andre institusjoner å drive forsking tilknyttet livet i havet" Jeg og Julie var som en armé av barnehagebarn som nylig hadde konsumert 5kg godteri 5 min før de skulle møte julenissen. Vi var høyt og lavt, og når jeg sier vi mener jeg Julie spesielt. Hun er kanskje det man kan kalle en over gjennomsnittlig elsker av dyr og natur.

Jeg mistet Julie rundt 14 ganger den dagen. Hun løp som vinden, jeg fulgte bare gledestårene. Hver gang jeg så henne var det i fra disse tre vinklene.

1.

2.

3.

Det var en lykkes dag, og med god grunn. Disse dyrene var ikke anna enn å smelte for.

Bilde lånt fra nettet over atlanterhavsparken.

Dagen etterpå drog jeg på visning på en båt for mine foreldre, en eldre yacht fra sent 80-tallet. En utrolig interessant erfaring da jeg har hatt mest med seilbåter å gjøre de siste åra. Vi får se hva fremtiden bringer på den fronten. Nå er jeg og Julie på Fiskå på besøk hos venninna og kollegaen vår, og jeg vil anse oppdraget som fullført og vellykket. Hun ble definitivt overrasket og vi har hatt noen nydelige dager her. Kommer mer tilbake til det senere!

Vi seiles!